Jeg skal om noen dager på date. Ikke hvilken som helst date – nei jeg skal på en date jeg har gruet meg til i mange uker. En stor og stram date har jeg, med det velklingende navnet Boing 737.
Jeg skal ut å fly. Jepp, jeg skal sette meg inn i en enorm metallboks som sikkert veier flere hundre tonn – og denne boksen skal flere tusen meter opp i lufta. Kan noen fortelle meg hva som høres riktig ut med den tanken der?
Vi mennesker er født på jorda og det er i grunnen meningen at vi skal oppholde seg her. Og ja, det går som oftest bra med alle de tusen flyene som er i lufta hver dag, men det er ikke til å komme fra at innimellom – litt oftere i det siste kan det se ut som – så faller disse enorme metallmaskinene ned. Og sjansen til å overleve? Jo, hvis man sitter bakerst er den hele 64 %, så da befinner en seg i hvertfall på riktig side av statistikken om ikke annet. Men hva hjelper det når flyet rister og du hører at det ropes “MAYDAY” – JEG kommer ihvertfall ikke til å tenke at “ja, ja – stortsett går det bra, jeg var bare litt uheldig. Godt jeg sitter bakerst i det minste!” Det hjelper ikke hvor mange fly som befinner seg i lufta til enhver tid – det er helt UNATURLIG å skulle fly.
Om noen dager skal jeg utfordre meg selv, og sette meg inn i denne enorme doningen. Og seteplassering? Bakerst selvfølgelig.
