Kjære alle landets aviser, tv-kanaler og landets befolkning for øvrig.
Den siste tiden har vi alle kunnet lese og høre om hvor dårlig det går med norsk skole. Vi får høre hvor dårlige lærerne er og hvor lite elevene lærer, hvor lite motiverte de er og hvor lite penger skolene har. Rett og slett så står det skikkelig dårlig til med norsk skole, skikkelig dritt faktisk! De siste diskusjonene har nå snudd litt mot oss, studentene. ”Hva lærer de egentlig på lærerhøyskolen?” har blitt gjentatt til det kjedsommelige på tv-program, hvor svaret på ett meget ledende seerspørsmål er gitt langt i forveien. Tv-program som Holmgang og Standpunkt og landets største aviser, ja selv lokalaviser, har harserlert og kritisert lærerprofesjonen og dratt det så ned i søla, at om det i del hele tatt er søkere til lærerhøyskolen neste høst, er det ett under.
Selv sitter jeg tilbake som ett spørsmålstegn. Når ble det mitt ansvar at norsk skole er så himla dårlig? Når ble det slik at jeg plutselig, helt ufrivillig befinner meg i sentrum av alle landets medier. Riktignok kamuflert som student ved lærerhøyskolen, men det er meg dere snakker om. Jeg er studenten som gjorde det egentlig litt dårlig på skolen selv. Studenten med middels karakterer, ja jeg har alltid hatt middels og kommer nok sikkert alltid til å ligge sånn midt på treet. Studenten som gjør det aller dårligst i realfag, studenten politikerne ikke vil ha inn i lærerhøyskolen i fremtiden. Snittet skal heves, det sikrer nemlig fremtidens skole. Så enkelt er det!
Media er ikke kjent for å være spesielt selvkritiske, så jeg tenkte jeg skulle hjelpe dere litt på vei. Tror dere (o’ store herrer i landets store redaksjoner) at noen som helst vil bli lærer nå? Tror dere at mennesker med empati og omsorg ønsker å utsette seg selv for gapestokken? Forstår dere virkelig ikke at dere faktisk kan bli grunnen til at de neste testene blir like dårlige? Alle blir preget av den ensidige negative fokuseringen, også elevene. Til tross for middels karakterer vil jeg bli en skikkelig god lærer, ja jeg tør å gå så langt at jeg vil si at jeg vil bli en fantastisk god lærer. Hvorfor? Fordi jeg vil! Jeg vil bli en god lærer, jeg vil hjelpe fremtidens unge. Og jeg kan. En ting jeg lærte en gang var at vil man så kan man. Gode og sterke akademikere er det nemlig nok av i norsk skole, det vi trenger er gode pedagoger. Lærere med ønske om å hjelpe alle, også de elevene som krever litt mer.
Jeg er gjennomsnittseleven på barneskolen, gjennomsnittseleven på videregående og nå gjennomsnittseleven på lærerhøyskolen. Jeg var eleven som hadde lærere med høy faglig kompetanse, eleven med lærervansker som aldri ble oppdaget. Jenta som aldri fikk det hun trengte av hjelp da hun gikk på barne- og ungdomsskolen fordi ingen forstod at jeg hadde ADHD. Skal vi fortsette slik? For all del, la oss fortsette å sette likhetstegn mellom toppkarakterer og gode lærere, så kan vi la land som Moldova komme over oss på alle statistikker også i fremtiden. Land vi sjelden liker å sammenligne oss med.
Det må være rom for begge deler i norsk skole. Vi trenger sterkt faglige lærere, vi trenger lærere som kan faget sitt ut og inn, men norsk skole trenger også meg. Norsk skole trenger gjennomsnittsstudenten! Hvorfor? Nettopp fordi det er de det er flest av i norsk skole, gjennomsnittselever.
Etter de gamle karakterene, var det heller få Meget Godt hos meg. Det var Godt som preget karakterkortet, men vet dere? Noen ganger er faktisk godt, godt nok!
