En ny type arroganse

Det finnes tre typer arroganse: Den tillærte, den naturlige og - ja bergensere.

Kåre Willock har en naturlig og nesten litt sjarmerende arroganse. Bergensere har en egen form for arroganse som man bare godtar – nettopp fordi de er bergensere. Det er den tillærte arrogansen som er vanskelig å svelge, og denne har fått et nytt ansikt - “Siv Jensen arrogansen”.

Valget er over og det rødgrønne alternativet fortsetter. Til min store glede, kanskje ikke så overraskende i og med at jeg er SV’er. Nå gjorde ikke SV det så veldig bra, faktisk gjorde SV et skikkelig dårlig valg, men SV ble sittende i regjering. Det er ikke noe å stikke under stol at SV vil måtte gå inn på en del kompromiss når AP er så mye større, og SV er like store som SP. Likevel – jeg verken slikker sår eller gråter såre tårer. Alternativer om FrP kom til makten er så ufattelig mye værre. Jeg kan leve med APstyring i fire år (mot at vi får stoppet oljeborring i Lofoten og Vesterålen – også prøveborring).

Bortsett fra noen helt horrible planer for skole og våre små skolebarn, så består så og si resten av 100-dagers planen til FrP av redusering av de fleste skatter og avgifter samtidig som alt skal rustes opp. Hvor pengene hentes fra kommer der i mot ikke frem. Det beste syns jeg virkelig er at FrPs leder står og lover på nasjonalt fjernsyn at hun skal klare å sende ut Najmuddin Faraj Ahmad (bedre kjent som Mullah Krekar), enda hun vet inderlig godt at Erna jobbet r… av seg for å få det til. Siv VET at hun ikke bare kan sende han ut, hun vet veldig godt hva Erna gjorde for å bli kvitt han. Men det er som kjent trygt å stå i opposisjon, da kan man bare klage på de som sitter i posisjon, man trenger aldri å stå til ansvar for noe. SV fikk merke det for fire år siden, og de har vært langt mer lavmælte enn hva FrP har vært.

FrP har ikke stått høyt i kurs hos meg noen gang, men den utrolig barnslige oppførselen under valgvaken i forhold til Lars Sponheims avgang slo alle rekorder og understreket bare mitt standpunkt om at Siv og Carl kunne trenge en god posjon ydmykhet. “Siv Jensen arrogansen” er verken en positiv egenskap eller en hyllest til en av landest fremste og mest kjente politiker. Det er rett og slett bare en betegnelse på en svært lite flatterende egenskap, oppkalt etter den personen i Norge med den største posjonen av denne særegne og ubeskrivelige arrogansen.

Oppskrifter er gode å ha.

Print ut, heng den opp på kjøleskapsdøren og les den mange ganger om dagen:

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/elevavisen/dagbok.php?id=5994

Ikke sant…?

“Ikke bare faller jeg ned trapper,  jeg snubler opp de og. DET krever talent!”

“Folk sier jeg har ADHD, det er jo bare helt idio… hei! Se en kylling!”

“En god venn vil komme og betale kausjon, en bestevenn vil sitte ved siden av deg og si: søren, nå dreit vi oss ut”

“Bak enhver bitch, finnes en mann som gjorde henne slik”

“En av livets vanskeligste ting er å vite hvilke broer en skal krysse, og hvilke man skal brenne”

Om å utfordre alle naturlover

Jeg skal om noen dager på date. Ikke hvilken som helst date – nei jeg skal på en date jeg har gruet meg til i mange uker. En stor og stram date har jeg, med det velklingende navnet Boing 737.

Jeg skal ut å fly. Jepp, jeg skal sette meg inn i en enorm metallboks som sikkert veier flere hundre tonn – og denne boksen skal flere tusen meter opp i lufta. Kan noen fortelle meg hva som høres riktig ut med den tanken der?

Vi mennesker er født på jorda og det er i grunnen meningen at vi skal oppholde seg her. Og ja, det går som oftest bra med alle de tusen flyene som er i lufta hver dag, men det er ikke til å komme fra at innimellom – litt oftere i det siste kan det se ut som – så faller disse enorme metallmaskinene ned. Og sjansen til å overleve? Jo, hvis man sitter bakerst er den hele 64 %, så da befinner en seg i hvertfall på riktig side av statistikken om ikke annet. Men hva hjelper det når flyet rister og du hører at det ropes “MAYDAY” – JEG kommer ihvertfall ikke til å tenke at “ja, ja – stortsett går det bra, jeg var bare litt uheldig. Godt jeg sitter bakerst i det minste!” Det hjelper ikke hvor mange fly som befinner seg i lufta til enhver tid – det er helt UNATURLIG å skulle fly.

Om noen dager skal jeg utfordre meg selv, og sette meg inn i denne enorme doningen. Og seteplassering? Bakerst selvfølgelig.

Å kunne telle til ni er en kunst

“Mamma, kan du telle til ni?”

“Ja, jeg kan det….” Hvor vil fireåringen med dette tro… Vi går i dyreparken og koser oss med hver vår is, fireåringen min og jeg da hun spør om dette. En hel dag har vi gått rundt og lært masse. Hun har spurt om fantastisk mye, og vi har lært like mye begge to. Noen ganger blir spørsmålene litt for vanskelig å svare på, selv om mamma er voksen og kan ALT, i hverfall i følge denne fireåringen. Også kommer altså spørsmålet om jeg kan telle til ni.

“Få høre da”

” en, to, tre, fire, fem, seks, sju, åtte, ni”

Aldri har min telling høstet SÅ mye skryt og klapp! “Kjempe bra, mamma! Du er utrolig flink til å telle”

Vi lærer mangt om mestringsfølelse og å sette krav som ikke er for høye. Kanskje ligger datteren min langt foran meg i denne læreprossessen.  Ligger spørsmålet i “Nei, nå har jeg spurt mamma om så mye vanskelig i dag, så nå må jeg gjøre det litt lettere for henne” gaten? Det er ikke alle som stiller like store krav til meg i hvertfall, så når ting går litt galt i fagene, skal jeg jammen ta meg en tur opp på rommet til Therese og telle til ni.

En annen lærerstudents tanker skremmer meg!

“Ønsker å komme med noen synspunkter på norsk skole i dag. Det er slik jeg ser det mange grunner til at vi er kommet dit vi er i dag med tanke på de dårlige resultatene vi ser.
Som student på lærerutdanning kan jeg med hånden på hjertet si at utdanningen av norske lærere er en stor del av grunnen. Jeg kan ikke snakke for alle almennlærerstudenter i landet, kun for meg selv. I løpet av mine 3,5 år på lærerskolen har jeg hatt 3 gode elever og to middels gode, de andre, vel vel, mer trenger man vel ikke å si? Videre er timetallet en bløff! I løpet av de to første obligatoriske årene hadde vi sjeldent mer enn tre timer pr. dag. Greit, man kan si resten av dagen var ment å brukes til egenstudier, men det forventes så lite at dette er komplett unødvendig. Jeg var kun tilstedet på forelesningene, resten av dagen var jeg på jobb (Hvem kan vel leve med 6000kr i mnd med 3000 i husleie?) Likevell fikk jeg A eller B i alle fag. Dette er dårlige greier. Hva med å forvente noe av oss som skal undervise de neste generasjonene?”

Dette fant jeg på vgnett i dag. Det første som slår meg er: Hvor i svarte svingende går denne studenten på skole? Ikke har jeg opplevd kun tre timer om dagen med forelesninger, og en skal være spesielt begavet for å klare A og B i fagene uten noe studier på egenhånd. Og med tanke på språk og hybridavsnitt, virker ikke dette som en typisk A student heller. Ut i fra mine erfaringer og denne skriverens påstander, lurer jeg litt på om personen i det hele tatt går på lærerutdanningen.

Slike innlegg er med på å trekke ned ett allerede frynsete rykte for lærerutdanningen. Det vil på ingen måte fremme kvaliteten på norsk skole, om lærere og lærerstudenter skal publisere slike “sannheter.” La oss stå sammen for å heve nivå, rykte og status på utdanningen, og på yrket vi engang skal ut i. 

Hvem skal beskytte den neste “Engla”?

10 år gamle Engla ble i kveld funnet drept. En 42 år gammel mann har tilstått drapet. Politiet har gjort en formiddabel jobb, og hvilken lettelse for foreldrene at Engla ble funnet. MEN det hjelper ikke lille Engla! Hun skulle vært beskyttet, dette skulle ikke skjedd!

Mine tanker går til den lille jenta, hvor redd hun må ha vært. Hvor mye hun lengtet etter mammaen sin og håpet på en redningsmann. Tårene renner for lille Engla.

Hvem skal sørge for at det ikke blir en ny “Engla”? Hvem skal sørge for at barna våre kan leke fritt og trygt? Hvordan skal vi sørge for at slikt ikke skjer igjen?

Ikke vet jeg. Ikke annet enn at rettsvesenet må sørge for at slike drittsekker, slike perverse griser, ALDRI slipper ut i frihet igjen. ALDRI!

 

Kjære alle landets aviser, tv-kanaler og landets befolkning for øvrig.

Kjære alle landets aviser, tv-kanaler og landets befolkning for øvrig.

Den siste tiden har vi alle kunnet lese og høre om hvor dårlig det går med norsk skole. Vi får høre hvor dårlige lærerne er og hvor lite elevene lærer, hvor lite motiverte de er og hvor lite penger skolene har. Rett og slett så står det skikkelig dårlig til med norsk skole, skikkelig dritt faktisk! De siste diskusjonene har nå snudd litt mot oss, studentene. ”Hva lærer de egentlig på lærerhøyskolen?” har blitt gjentatt til det kjedsommelige på tv-program, hvor svaret på ett meget ledende seerspørsmål er gitt langt i forveien. Tv-program som Holmgang og Standpunkt og landets største aviser, ja selv lokalaviser, har harserlert og kritisert lærerprofesjonen og dratt det så ned i søla, at om det i del hele tatt er søkere til lærerhøyskolen neste høst, er det ett under.

Selv sitter jeg tilbake som ett spørsmålstegn. Når ble det mitt ansvar at norsk skole er så himla dårlig?  Når ble det slik at jeg plutselig, helt ufrivillig befinner meg i sentrum av alle landets medier. Riktignok kamuflert som student ved lærerhøyskolen, men det er meg dere snakker om. Jeg er studenten som gjorde det egentlig litt dårlig på skolen selv. Studenten med middels karakterer, ja jeg har alltid hatt middels og kommer nok sikkert alltid til å ligge sånn midt på treet. Studenten som gjør det aller dårligst i realfag, studenten politikerne ikke vil ha inn i lærerhøyskolen i fremtiden. Snittet skal heves, det sikrer nemlig fremtidens skole. Så enkelt er det!

Media er ikke kjent for å være spesielt selvkritiske, så jeg tenkte jeg skulle hjelpe dere litt på vei. Tror dere (o’ store herrer i landets store redaksjoner) at noen som helst vil bli lærer nå? Tror dere at mennesker med empati og omsorg ønsker å utsette seg selv for gapestokken? Forstår dere virkelig ikke at dere faktisk kan bli grunnen til at de neste testene blir like dårlige? Alle blir preget av den ensidige negative fokuseringen, også elevene. Til tross for middels karakterer vil jeg bli en skikkelig god lærer, ja jeg tør å gå så langt at jeg vil si at jeg vil bli en fantastisk god lærer. Hvorfor? Fordi jeg vil! Jeg vil bli en god lærer, jeg vil hjelpe fremtidens unge. Og jeg kan. En ting jeg lærte en gang var at vil man så kan man. Gode og sterke akademikere er det nemlig nok av i norsk skole, det vi trenger er gode pedagoger. Lærere med ønske om å hjelpe alle, også de elevene som krever litt mer.

Jeg er gjennomsnittseleven på barneskolen, gjennomsnittseleven på videregående og nå gjennomsnittseleven på lærerhøyskolen. Jeg var eleven som hadde lærere med høy faglig kompetanse, eleven med lærervansker som aldri ble oppdaget. Jenta som aldri fikk det hun trengte av hjelp da hun gikk på barne- og ungdomsskolen fordi ingen forstod at jeg hadde ADHD. Skal vi fortsette slik? For all del, la oss fortsette å sette likhetstegn mellom toppkarakterer og gode lærere, så kan vi la land som Moldova komme over oss på alle statistikker også i fremtiden. Land vi sjelden liker å sammenligne oss med.

Det må være rom for begge deler i norsk skole. Vi trenger sterkt faglige lærere, vi trenger lærere som kan faget sitt ut og inn, men norsk skole trenger også meg. Norsk skole trenger gjennomsnittsstudenten! Hvorfor? Nettopp fordi det er de det er flest av i norsk skole, gjennomsnittselever.

Etter de gamle karakterene, var det heller få Meget Godt hos meg. Det var Godt som preget karakterkortet, men vet dere? Noen ganger er faktisk godt, godt nok!